For en tid tilbake snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avsluttet da barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.

Ved Føynland skole på fagre Nøtterøy i Vestfold har de skjønt kodene på vei mot kultur for læring.. Klokken 08.30 hver morgen bærer det avsted for hele småskolefolket – det vil si en diger bøling barn og ditto voksne, SFO-ansatte som lærere

Barns læring skjer på mange forskjellige måter avhengig av hva de lærer og i hvilken sammenheng de er i.

Flere ganger hvert år, når jeg forteller hva jeg jobber med og har jobbet med de siste 25 årene møter jeg mennesker som omtaler SFO som oppbevaring. Har vi et omdømmeproblem og hva kan vi gjøre med det?

Gjennom denne leken får barna trent styrke, smidighet, koordinasjon og kondisjon.

Nå som undervisningstiden og skolehverdagen strekkes og bøyes på flere måter, ser mange av oss med et noe bekymret blikk på den leken som stadig får mindre spillerom.

Man kan gå lei av Villkatten, perler på et brett, tegning og fingerhekling. Faktisk. Og det gjelder ikke bare barn. Dermed kommer en viktig side av jobben vår til overflaten. Variasjons-konsulentens oppdrag.

Du ser ut av vinduet en ettermiddag i august. Midt i skolegården står en 10-åring med den den ene foten på ei bøtte. Han har hendene foran øynene. To jenter på 8 og 9 år har bøyd seg ned bak kassa med strøsand. En gutt kommer frem bak uteboden og kommer seg i skjul bak søppelskuret. Hva er det som foregår?

Du har sikkert opplevd dette. At en forelder kommer ved henting og lurer på om du har noen minutter. – Hvordan opplever du at mitt barn har det på SFO? Har det noen å leke med?