Forskningen til Helene Elvstrand og Lena Boström (Children’s experiences of daily life in school-age educare in Sweden, 2025) gir oss et tydelig budskap: Barnas opplevelse av hverdagen i SFO henger tett sammen med om tiden oppleves som forståelig, håndterbar og meningsfull. Når disse tre henger sammen, styrkes barnas trivsel og opplevelse av sammenheng i livet.

SFO som en sentral del av barnas liv

For mange barn er SFO ikke et tillegg, men en stor del av hverdagen. Her leves fritiden tett på andre barn og voksne, over mange timer og mange år. Nettopp derfor blir kvalitet i SFO ikke et spørsmål om enkeltaktiviteter, men om hvordan hverdagen oppleves over tid.

Forskningen viser at når barna ikke forstår hvorfor dagen er organisert slik den er, eller opplever liten påvirkning, kan tiden i SFO kjennes lang og lite meningsfull. Da handler det ikke om at det skjer for lite, men om at barna ikke får eierskap til tiden sin.

Når barn blir passive eller når vi gjør dem passive

Ivar Haug satte allerede i 2017 ord på en praksisutfordring som fortsatt er høyaktuell (se artikkelen Eierskap til fritiden). Det snakkes ofte om at barn lett kjeder seg, at de er dårlige til å finne på noe selv hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre etterspør aktiviteter der barna skal gjøre noe nyttig og læringsfremmende i fritiden.

Men som Haug påpeker: Barn er formbare. Og vi former i vei.

Når voksne i beste mening fyller barnas fritid med ferdige opplegg, påmelding, faste tider og forhåndsbestemte aktiviteter, risikerer vi samtidig å trene barna i passivitet. De lærer at noen andre alltid har tenkt for dem. At initiativ kommer utenfra. At ansvar ikke er deres.

Dette står i kontrast til det forskningen viser er avgjørende for opplevelse av mening.

Valg som gir eierskap 

Haug beskriver tydelig forskjellen mellom SFO-er som binder barna til aktiviteter og SFO-er som jobber mer verkstedpreget, med åpne tilbud der barna velger fra dag til dag. Erfaringene derfra samsvarer tett med funnene i forskningen.

Eksemplene er mange og gjenkjennelige:

• Barn som samler seg foran en infotavle med dagens muligheter, diskuterer, velger og planlegger sammen.
• Elever som setter navneknappen sin der de har tenkt å være, og dermed tar aktivt ansvar for egen ettermiddag.
• SFO-er som presenterer dagens muligheter i fellesskap og lar barna velge hva de vil delta i, eller om de vil leke videre.

Felles for disse praksisene er noe viktig: Friheten fører ikke til kaos. Tvert imot. Når barna får ansvar for valg, skjerper de oppmerksomheten, samarbeider, planlegger og gleder seg. De opplever eierskap til tiden sin. Og de bruker langt mindre energi på å kjede seg.

Dette treffer direkte på Antonovskys begreper:

• Hverdagen blir forståelig fordi barna ser sammenhengen mellom valg og konsekvens.

• Den blir håndterbar fordi rammene er tydelige.

• Den blir meningsfull fordi valgene er deres egne.

Struktur som støtter, ikke styrer

Et viktig poeng både i forskningen og i Haugs tekst er at valgfrihet ikke betyr grenseløshet. God praksis kjennetegnes av tydelige rammer, voksne som er til stede, og felles regler som skaper trygghet.

Eksempelet fra Torvbråten SFO, der måltidet er lagt om til kaféløsning, illustrerer dette godt. Barna velger selv når de spiser, i samspill med lek og venner. Samtidig er strukturen tydelig, reglene klare og forventningene kjente. Resultatet er mer ro, bedre flyt og mindre ressursbruk.

Dette er ikke mindre struktur, men klokere struktur. En struktur som tar utgangspunkt i barnas rytme og behov, og som gir dem erfaring med å ta ansvar i praksis.

Trening til livet – hver eneste dag

Når barn får reell innflytelse over egen fritid, trener de på ferdigheter som varer langt utover SFO-tiden. De lærer å ta valg, stå i dem, justere underveis og ta hensyn til andre. De øver på samhandling, selvregulering og fellesskap.

Det er grunn til å tro at denne typen praksis både reduserer konfliktnivå og styrker relasjonene mellom barna. Ikke fordi voksne trekker seg unna, men fordi de legger bedre til rette.

Kanskje er det nettopp her vi finner et av de viktigste utviklingspunktene for SFO framover. Å bruke litt mer energi på å vurdere konsekvensene av beslutningene våre. Å se på lekemiljøet med nye øyne. Og å stille det grunnleggende spørsmålet:

Legger vi til rette for at barn kan ta eierskap til egen fritid, under trygge voksne vinger?

Når svaret er ja, er vi svært nær det barna selv beskriver som en god SFO-hverdag.

Når barna forstår rammene, opplever at de mestrer hverdagen, og kjenner at tiden betyr noe for dem, styrkes både trivsel og fellesskap. Da blir SFO et sted barna vil være, ikke bare et sted de er.

Og kanskje er det nettopp her vi finner et godt kompass for videre utvikling av SFO praksis. Ikke i flere krav, men i bedre forståelse av barnas perspektiv.