Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.

Du har ikke noe valg! Du og dine kolleger må utvikle god samhandling med alle barn. Også barn som er helt annerledes. Belønningen med å lykkes med disse barna er helt fantastisk. Du blir en nøkkelperson i disse barnas liv!

Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

Tenk om du var den ansatte som kollegene egentlig ikke trives så godt med. Tenk om du visste at de andre tenker «Å, i dag er ikke hun på jobben, så deilig».

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Av og til må vi puste mellom slagene i SFO-hverdagen. Det er viktig å få tenkt seg litt om, tid til omtanke så å si. Neste gang kan du har litt tid kan du tenke på dette; Noe av målet med arbeidet i SFO er å bidra til å skape indrestyrte barn!

Mulig scene fra måltidet i SFO. Matroen blir brått avbrutt av en tydelig raaaap, fulgt av hihihihi, fssshhh, hahaha. Noen pøser på med en promp.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!