Å bygge sterke barnefellesskap handler om å høre til. Et besøk hos Hallset Smilende Fantasi-Ordning (SFO) i Trondheim burde vært obligatorisk for alle som jobber i SFO og AKS. Her skapes møteplasser som øker livskvaliteten for store og små.

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Barn som sliter med å finne sin plass i det store fellesskapet i barnehage eller skole/SFO, har oftere ADHD-lignende symptomer. Voksne som jobber med barn kjenner godt til alle utfordringene som melder seg i hverdagen hvis ett eller flere barn i gruppen sliter med samhandling.

Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og over-beskyttelse.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

– Man kan alltids forme en verden for barna, altså for framtiden, uten å lytte til barna og uten å gå i dialog med dem. Historien har vist at det er fullt mulig. Men kostnadene kan bli betydelige, sier Erik Sigsgaard. Hans nye bok har tittelen Respekt for barns og unges NEI.

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.

Jesper Juul setter ord på mange forhold du kjenner godt igjen fra din egen praksis i baser og klasserom. Han er familieterapeut og snakker gjerne og ofte til foreldrene. Men det er problemfritt å oversette hans innspill til din hverdag på jobben.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?