Min yngste datter Ane, seks år og snart skolestarter ble for noen helger siden bedt på overnatting hos ei venninne for første gang. Den forespørselen utløste entusiasme og glede i den lille jenta og hun utbrøt spontant; «Mamma, venner er magisk».
Og når hun fulgte opp med å si at «når man har venner så skjer det magiske ting» forstår vi voksne hvor viktig venner er for barn (og voksne.) I tillegg til den gode følelsen over å ha noen å leke med får barn muligheten til å lære seg sosiale ferdigheter gjennom sine venner. Ferdigheter som å vente på tur, ta hensyn og vise omsorg og toleranse utvikles best i samspillet mellom små venner.
Gjensidighet begynner også å komme på plass. Når et barn gjør noe hyggelig for et annet barn vil det lett skape et ønske om å være hyggelig/snill tilbake. Denne gjensidigheten som utvikles i barneårene finner vi forhåpentligvis igjen i oss selv som voksne. Når det står ei dame på matbutikken og får meg til å smake på en osteprøve eller en ny salsasuas, kjenner jeg den dårlige samvittighet om jeg ikke kjøper noe av osten eller sausen. Tror ikke det handler om folkeskikk men mer et medfødt instinkt for gjensidighet som påvirkes allerede i vennskap mellom barn.
Barneveiledere i SFO er viktige, ja, ofte helt avgjørende, for å tilrettelegge slik at barn på vår arena får gode forutsetninger for å finne venner, beherske kunsten å leke med venner samt invitere andre med i leken.
Konklusjonen bør vel egentlig være at vennskap er viktigst – at det gruser både den lille og den store gangetabellen, engelske gloser og sterke verb. For uten noe magisk i hverdagen, er det trøblete å yte sitt aller beste.
Heia SFO, heia Norge, heia verden – heia vennskapet!
Gjensidighet begynner også å komme på plass. Når et barn gjør noe hyggelig for et annet barn vil det lett skape et ønske om å være hyggelig/snill tilbake. Denne gjensidigheten som utvikles i barneårene finner vi forhåpentligvis igjen i oss selv som voksne. Når det står ei dame på matbutikken og får meg til å smake på en osteprøve eller en ny salsasuas, kjenner jeg den dårlige samvittighet om jeg ikke kjøper noe av osten eller sausen. Tror ikke det handler om folkeskikk men mer et medfødt instinkt for gjensidighet som påvirkes allerede i vennskap mellom barn.
Barneveiledere i SFO er viktige, ja, ofte helt avgjørende, for å tilrettelegge slik at barn på vår arena får gode forutsetninger for å finne venner, beherske kunsten å leke med venner samt invitere andre med i leken.
Sist uke holdt jeg kveldskurs for alle SFO-ansatte i Nedre Eiker kommune, en flott gjeng med hjertet hos barn og sterkt fokus på vennskap. Linda Opdal er SFO-leder på Steinberg SFO og satte meg på togsporet etter endt kurs. Hun fortalte ivrig om et barn som hadde blitt invitert inn i leken. Linda spurte hva barnet som ble spurt tenkte om det, og fikk klar beskjed; «Det er tivoli i magen min nå». Bedre kan det knapt beskrives, og Linda fikk selvsagt en god opplevelse med seg.
Det er tivoli i magen min nå
Slik er jobben vår. Egentlig en evig jakt etter å gi barn sjansen til å være den beste versjonen av seg selv. Mange barn har masse ferdigheter som gjør at de lett tar vare på og finner nye venner. Noen behøver voksne som gir dem en hjelpende hånd. Kanskje en barnveileder som vet hva barnet er god på, som har erfart hva som skal til for at det lyser litt av barnet. Det er i de situasjonene det er best å vise seg frem for nye venner, ikke sant?
Konklusjonen bør vel egentlig være at vennskap er viktigst – at det gruser både den lille og den store gangetabellen, engelske gloser og sterke verb. For uten noe magisk i hverdagen, er det trøblete å yte sitt aller beste.
Heia SFO, heia Norge, heia verden – heia vennskapet!
