Margareta gir gjennom denne artikkelen innspill til SFO og barnehagens relasjonsarbeid. Et viktig spørsmål er hvordan man som voksen tolker barns perspektiv.

Nå legges grunnlaget for et godt SFO-liv for nye barn på vei inn porten. Innspillet kom fra en mor til et nettmøte jeg hadde i Dagbladet etter et oppslag om SFO.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

For de aller fleste barn betyr SFO/barnehagen venner, lek og fellesskap. For noen barn kan SFO dessverre også være en arena for ekskludering og ensomhet.

Store deler av skoledagen er også viet stillesittende og forutsigbare aktiviteter. Som en motvekt mot denne strukturerte hverdagen kan SFO/AKS tilby overraskelser og frie innfall. Hva med en «se hvor vi kommer når vi går ut av døren» tur? Voksne overser lett denne hverdagslykken. Vi har jo sett det før. For oss er det kanskje ingenting igjen å oppdage innenfor bygrensa, men dette gjelder ikke barn.

Ros blir ofte brukt som en fellebetegnelse på positiv tilbakemelding, oppmuntrende ord og anerkjennelse. Anerkjennelse fortjener mer plass i verktøykassen vår.

Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Hver dag må du ta et stort antall beslutninger. En andel av dem er knyttet til barn som utfordrer, som ikke hører etter, som kjører sitt eget løp og gjerne havner litt for ofte i konflikter med andre barn. Din suksess på jobben avhenger mye av hvordan du tenker i disse situasjonene.