Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

– Et faglig, praksisnært og inspirerende pustehull for deg som jobber i SFO og AKS

I løpet av de siste årene har jeg gjort en oppdagelse jeg undrer meg over. Et tema som for meg er naturlig å tenke på og reflektere rundt i arbeidet med barn, kan oppleves både vanskelig og fjernt for andre i samme profesjon å snakke om. Temaet er makt.

Da vi skulle lage podkasten SFO/AKS – Livets treningsstudio, ønsket vi å skape et visuelt uttrykk som speiler det podkasten handler om – nemlig fellesskap, mangfold, lek og livsglede. Og hva er vel bedre enn å spørre de som kjenner feltet best: barna og de ansatte i SFO/AKS?

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

På Brakanes SFO i Ulvik i Hardanger er de opptatt av å forstå barns tanker og snakke med barn på en bevisst måte.

Store deler av skoledagen er også viet stillesittende og forutsigbare aktiviteter. Som en motvekt mot denne strukturerte hverdagen kan SFO/AKS tilby overraskelser og frie innfall. Hva med en «se hvor vi kommer når vi går ut av døren» tur? Voksne overser lett denne hverdagslykken. Vi har jo sett det før. For oss er det kanskje ingenting igjen å oppdage innenfor bygrensa, men dette gjelder ikke barn.

Hvordan bør den voksnes grunnleggende atferd i samspill med barn være? Her kommer noen konkrete forslag på veien.