Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Å være sur er kanskje mer en tilstand enn følelse, men det er allikevel verdt å se nærmere på hvordan vi kan møte denne tilstanden.

Barnet, riktignok nyfylt 16, er på vei ut av døren en tidlig morgen. Mor som til avveksling har god tid, insisterer på at kanelbolle ikke er passende lunsjmat og dytter på barnet en matpakke.

Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

Endelig kunne vi igangsette det vi planla for nesten to år siden, da pandemien naturlig nok tvang oss til å drive SFO på nye måter.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring.

Jeg har spurt over 20 SFO-barn hva som er viktigst i SFO. Etter å ha tenkt seg litt om svarer de fleste; - å ha en venn!

Da Nettverket! for SFO gjennomførte en dugnad blant mer enn 10 000 SFO-ansatte om ny tittel som erstatning for «assistent» - kom SFO-leder Kjersti Louise Thoresen fra Nesodden opp med løsningen; barneveileder. For det er jo nettopp det du er; barneveileder i SFO, kanskje barneveileder med fagbrev.