Allerede i 2011 formulerte Andebu SFO seks enkle, men tydelige prinsipper for arbeidet deres. Ett av dem står seg særlig godt også i dag:

Mange er usikre på hvordan de skal forholde seg til barns medvirkning. Hvor skal man begynne? Her er et verktøy for diskusjon i personalgruppen.

«I vinterferien var det noen som hadde klippet i stykker flagget som hang oppe i anledning Kongens bursdag + et fotballnett. SFO bestemte seg for å etterforske saken, og startet da (naturligvis) «Good Investigators detektivbyrå».

SFO er en arena hvor elevmedvirkning skal stå sentralt og hvor demokratiske prosesser kan gjennomføres i praksis. Som læringsarena er SFO ofte sterkt undervurdert. Her har vi et potensiale med svært mange muligheter dersom vi bare legger til rette for det.

Tilpassing, tilrettelegging og forutsigbarhet er avgjørende for at enkeltbarn skal få gode betingelser for å leke, lære, utvikle seg og mestre i SFO. Gode visuelle dagsplaner kombinert med voksne som vet hvilke barn som trenger ekstra støtte ved overganger er to viktige verktøy i hverdagen.

På Berg SFO i Trondheim får 4. trinn-elevene muligheten til å fordype seg i musikk og teater på barnas premisser. Gjennom Band og Mona-artig får barna være medskapere fra idé til forestilling. De velger selv låter, karakterer, replikker og rekvisitter og møter voksne som støtter, forenkler og heier. Dette er barns medvirkning i praksis, med eierskap, kreativitet og fellesskap i sentrum.

Skolen har individuelt tilpasset opplæring for elever med ekstra behov. I SFO mangler vi noe tilsvarende. Jeg har derfor jobbet og utviklet noe jeg har kalt individuelt tilpasset fritid (ITF).

Både på Førde og Workinnmarka går nesten alle de eldste barna på SFO. Det er ikke tilfeldig. Hva er det de jobber med for å beholde 4.-klassingene det siste året? Finnes det et slags stikkord for Førde SFO som beskriver det de gjør? Ja, «vennskapsarenaen SFO».

Hvordan kan en trapp, en seksåring og overivrige foreldre lære oss noe om barns medvirkning?