«Vi var ikke så opptatt av hva dere ungene følte rundt forskjellige ting da dere var små. Vi var mer opptatt av at dere skulle høre etter og lyde når dere fikk en beskjed» kommenterte moren min etter noen timer hjemme i ettermiddagsrushet sammen med meg og barnebarna.
Kommentaren ble hengende litt i luften, og hun tenkte nok der og da at ungene fikk alt for mange valgmuligheter rundt selvfølgelige ting. Da jeg skulle legge meg den kvelden ble jeg liggende å reflektere rundt det hun hadde sagt, og hvordan synet på barn sakte men sikkert har endret seg siden jeg var guttunge. Da jeg vokste opp på 70-tallet skulle barn underordne seg voksne, og dårlig oppførsel få konsekvenser i form av strenge grenser, gjerne med en liten dose frykt. Jeg ble liggende å tenke på hvordan dette barnesynet har vært med på å forme meg, og hvordan det igjen kommer til utrykk i mitt virke som teamleder på SFO?
I dag er barns rett til å bli sett, hørt og tatt på alvor overordnet og nedskrevet i loven over aller lover, nemlig barnekonvensjonen. Denne rettigheten står sterkt i alle lover og plandokumenter som gir føringer for vår profesjonelle relasjon til barnet. Den står også sterkt i vår nylig vedtatte rammeplan for SFO.
De fleste kjenner seg nok igjen i en hektisk SFO hverdag – tiden er begrenset, alt skal skje fort. Barnelister skal stemme, maten skal stå ferdig på bordet, barn skal med riktig buss til riktig tid og «Petter» har ikke kommet fordi han krangla med en kompis i overgangen fra skole. Hverdagen er hektisk og jeg undrer meg over om det er slik at vi ansatte noen ganger blir mest opptatt av rutiner og regler og får litt «skylapper» av det som egentlig foregår rundt oss? Er vi fortsatt opptatt at alle skal gå i «takt» og gjøre det de får beskjed om?
Misforstå meg rett, mye har skjedd siden jeg vokste opp på 70 tallet, men jeg tror det er viktig å tørre å snakke om hvordan dette gammeldagse barne- og elevsynet av og til kan forstyrre hvordan vi tenker på medvirkning anno 2021. Mange av oss som jobber i SFO er vokst opp i en kultur preget av konsekvenspedagogikk og det sitter i ryggmargsrefleksen vår. Når vi skal ta hastige avgjørelser under press, slår ofte ryggmargsrefleksen inn og vi styres av en oppfatning om at «den voksne vet best». Det er kanskje en litt vågal påstand, men jeg tror at vi fortsatt kan gå i fellen der vi ser på barn som «vanskelige» fordi de ikke tilpasser seg de ansattes regler og rutiner. Dette må vi være bevisste på, og tørre å reflektere rundt!
Hva betyr medvirkning?
Men hva ligger egentlig i begrepet medvirkning, og hvordan bør dette se ut i praksis? Min erfaring er at vi tenker at barna medvirker i egen SFO hverdag når de er med på å bestemme aktiviteter i hverdagen ut fra et gitt tilbud, eller når de gir innspill til månedsplan. Da klapper vi oss selv på skulderen og tenker at vi driver med medvirkning på vår SFO. Å være med på å bestemme innhold i dagen er viktig og bra, men slik jeg ser det bare en liten del av medvirkning i praksis.
At barn får medvirke i egen hverdag handler om å bli anerkjent for den man er og en følelse av å være en viktig del av felleskapet. Det handler om en opplevelse av at interesser, opplevelser og initiativ blir verdsatt, tatt på alvor, samtalt om og blir tatt hensyn til.
Dette handler i stor grad om hvordan vi ansatte er både fysisk og psykisk tilgjengelig, og anerkjenner barn som små medmennesker som har en viktig plass i SFO felleskapet. Dette handler om barne- og elevsynet vårt, og er et tankesett som bør gjennomsyre praksisen vår. Medvirkning er altså ikke noe vi driver med kun på mandag mellom 13-14, det er en verdi og holdning som bør ligge til grunn i møte med barna fra vi kommer på morgenen og til vi går hjem fra jobb på ettermiddagen.
Jeg tror det er viktig at vi i ansattgruppa diskuterer og reflekterer rundt begrepet medvirkning, og tilstreber å finne en felles plattform og forståelse av hva det betyr for oss i praksis å se, høre og ta barn på alvor.
