20 forventningsfulle 2. klassinger sto klare utenfor rommet de knapt har vært innom gjennom sitt korte skoleliv. De skulle inn i det rommet «kun de store pleier å få være i». YES!
Dagens mål for den godt planlagte timen var å lage en sebra.

Timen startet med å bli kjent i rommet. Sløydsalen inneholder blant annet tre store skap; Verktøyskapet, malingsskapet og ikke minst det «magiske skapet» som inneholder alt mulig stæsj.  Barna ble vist hvordan sebraen skulle utformes og lages, og til slutt kunne de få velge farge fra malingsskapet.

Timen startet meget bra. Bein og hals ble ivrig limt på og mange fine sebraer dukket opp på de ulike arbeidsbenkene. De voksne gikk rundt, veiledet og hjalp til slik at sebraen ble som den skulle.  Men etter en stund snudde stemningen i rommet. Flere av barna ble ukonsentrerte og gav uttrykk for at dette var kjedelig.  

«Hva?, Kjeder de seg med dette opplegget?», tenkte vi. «Er det mulig?»

Interessen for plankehaugen og magiske skapet var større enn å fullføre prosjektet sebra, selv om det hadde kommet til det punktet der de selv kunne velge farge.

Evaluering

I etterkant av sløydtimen hadde vi i personalgruppa gode refleksjoner rundt hvorfor denne planlagte aktiviteten ikke ble så vellykket som vi først så for oss. Vi syntes selv vi hadde utarbeidet et godt opplegg med tydelige målsetninger fra rammeplanen. Hvor bomma vi? Hvorfor klarte vi ikke holde på barnas oppmerksomhet hele veien til ferdig sebraf?

Vi landet på 3 sentrale perspektiver:

• Hvor var barnas rett til medvirkning i vårt opplegg?
• La vi til rette for kreativ utfoldelse?
• Var vi voksne «koblet» på barnas store univers?  Eller var vi altfor opptatt av resultat, at sebraen skulle bli fin?

Det vi observerte på sløydsalen var at de fleste barna orienterte seg rundt i rommet og tenkte; «hva er mulighetene her?» En sløydsal full av muligheter, med et større potensiale enn alle innendørs lekeland til sammen.

Mulighetenes rike

Vi ble utfordret til å tenke annerledes. Historien om sebraen ble omgjort til fortellingen om planker, glitter, spiker og en god dose smelte lim. I forkant av neste sløydtime ble restekassene fylt til randen med rester av planker fra den lokale byggvarebutikken. Nye limpistoler og barna fikk adgang til det magiske skapet. Fra å være atter et sted vi «må gjøre», ble sløydsalen gjort om til mulighetenes rike, der barna kunne lage (nesten) hva de ville.

Læring i SFO foregår først og fremst gjennom lek, selvvalgte aktiviteter og samhandling med andre barn og voksne.

Ja, det ble mye lim og glitter, men også en time ingen barn ville hjem fra. En time med frihet til å velge og utfolde seg kreativt. Samtidig en arena for tilførsel av kunnskap. Barna lærte å mestre ulike verktøy, forskjellen på spiker og skruer og hvilken vei går drillen? Barna undret seg, og fikk veiledning av voksne underveis. SFO på sitt aller beste.

I etterkant er å se det fint å se denne lille sløydtimen opp imot rammeplanen for SFO. Overdriver kanskje litt når jeg påstår at vi er innom hele planen på 1 time på sløyden, men med enkle grep la til rette for skaperglede, engasjement og utforskertrang. Og en god dose barns medvirkning.

Lynfangeren

Petter og Even sto på hver sin side av snekkerbenken. Petter var dypt inne i sitt spennende prosjekt om å lage lekeland, og Even lagde antenner som skulle fange opp UFOer. Petter og Even oppdager etter hvert hverandres byggverk og nye eventyr oppsto. Lekeland og UFOfanger ble bygd sammen til en lynfanger! Petter og Even ville fange lyn som kom fra himmelen fordi vi trenger billigere strøm «Ja, for da kan vi endelig dusje så lenge vi vil» sa Petter, og gutta frydet seg sammen over denne fantastiske oppfinnelsen.»