Lek er barns primære arena for å uttrykke seg. Derfor er det helt avgjørende at barn får tid og rom til å leke. I SFO/AKS er tiden knapp. Desto viktigere blir det å være på jakt etter tid og mulighet for barns egen lek.

For en tid tilbake snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avsluttet da barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.

Barn som ikke leker er voksnes ansvar. Hvorfor har en del barn vansker med å komme med i leken? Hvorfor tar noen barn aldri initiativ til lek med andre? Den svenske organisasjonen Lekfrämjandet har i tre år jobbet med et prosjekt kalt BASIL – Barn som inte leker.

SFO er jevnlig blitt utsatt for kritikk og bebreidelser for å være «innholdsløs» og kjedelig. Dette kan skape et press som gir en base-hverdag med mer voksenstyrte aktiviteter og organisering av barna. Men fremmer dette barns utvikling?

Hypotese: Ansatte i SFO/AKS, barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og hverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?

Barnehageforum har intervjuet Berit Bae om barns medvirkning og blant annet kommet frem til at barn har rett til å ha noen å leke med! Intervjuet er et godt utgangspunkt for diskusjoner om barns medvirkning i barnehage og SFO.

Man kan gå lei av Villkatten, perler på et brett, tegning og fingerhekling. Faktisk. Og det gjelder ikke bare barn. Dermed kommer en viktig side av jobben vår til overflaten. Variasjons-konsulentens oppdrag.

I Røyken kommune har samtlige SFO-ansatte jobbet med voksenrollen siste skoleåret. Erfaringer ble høstet og preger nå SFO-praksis i alle basene.

Slik husker jeg barnas lek: Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil. Forberedelser til skolen, til arbeidet og til fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og tar form av å være en kropp som er i bevegelse.