Jeg har jobbet i og med SFO i snart 30 år. Det har satt sine spor – jeg er strålende fornøyd med livet nær krysselisten og perlebrettene. Men noen ganger leser og hører jeg saker som får meg til å hoppe i været og noen ganger brøle i frustrasjon.

SFO-leder Hege Storjordet og hennes team ved Sande skole i Sandefjord jobber med «vennskapskafé» - der barna kan møtes for å spise god mat og treffe nye og gamle venner.

Valle skole i Setesdal, en 1-10-skole med 110 elever, har fått elever fra mellomtrinn og ungdomstrinn som deltar aktivt i aktiviteter for de yngste på SFO.

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

Høsten er sesong for SFO-oppslag i både lokale og nasjonale medier. Det er bare valgkampen som gir mer omtale av SFO.

Barn med færre risikoerfaringer vil være mindre rustet til å oppfatte graden av fare de faktisk står ovenfor. Kan vi i SFO lære noe av forskning knyttet til risikoleken i barnehagen.

Å leke sammen med venner er inspirerende og livsviktig for alle barn. Det betyr ikke at det alltid er så lett. Å leke sammen er komplekst.

Når jeg besøker noen SFO’er klarer jeg ikke å la være å tenke at her kunne jeg tenkt meg å ha være barn igjen. Slik var det da jeg besøkte Lilleaker SFO i Oslo. Der møtte jeg voksne og barn som leker, lærer og trives.

Skolen har individuelt tilpasset opplæring for elever med ekstra behov. I SFO mangler vi noe tilsvarende. Jeg har derfor jobbet og utviklet noe jeg har kalt individuelt tilpasset fritid (ITF).