I forbindelse med artikkelen Vi skyfler barn har flere kommentert problemstillingen med aktivisering av barn i SFO/AKS. Dette er jo et utrolig viktig tema, og vi velger å løfte fram et av innspillene.

«Vi har i grunn mye fin lek på vår SFO. Vi har også blitt flinkere til å verne om fin lek når vi ser den. Da får de som holder på kanskje lov til å drøye med rydding eller å gå ut/inn. Og dermed fortsetter leken, til de finner på noe annet.»

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

Han var kommet litt skeivt ut på skolen. Ja, egentlig var det litt krise. Hva kunne gjøres?

For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter.

Du ser ut av vinduet en ettermiddag i august. Midt i skolegården står en 10-åring med den den ene foten på ei bøtte. Han har hendene foran øynene. To jenter på 8 og 9 år har bøyd seg ned bak kassa med strøsand. En gutt kommer frem bak uteboden og kommer seg i skjul bak søppelskuret. Hva er det som foregår?

Jeg har jobbet i og med SFO i snart 30 år. Det har satt sine spor – jeg er strålende fornøyd med livet nær krysselisten og perlebrettene. Men noen ganger leser og hører jeg saker som får meg til å hoppe i været og noen ganger brøle i frustrasjon.

Her kommer noen flere leker til oppvarming eller bli-kjent-med-hverandre aktivitet.

”- Vi kjører til helvete på første klasse” uttaler Gideon Zlotnik, en av skandinavias fremst eksperter på stress. Hvordan virker samspillet mellom hjem, skole, sfo og fritidsaktiviteter på barn? Har SFO-ansatte et spesielt ansvar for å forebygge stress hos barn?