Aller først. At et barn har en atferd, et sett av strategier i sitt møte med skolen, SFO, andre barn og deg som avviker ganske kraftig fra det ”normale” kan ha mange årsaker. Du skal være litt bekymret for akkurat det. Det kan godt hende at dette barnet signaliserer et hjelpebehov pga omsorgssvikt eller et klinisk behov f eks knyttet til mentale utfordringer. Det kan også være at barnet har forskjellige typer lærevansker og takler hverdagens fartsdumper ved ut- eller innagering.

Denne lille artikkelen handler ikke om årsak og bakteppet for at barnet er annerledes. Den handler bare om din atferd i forhold til et slikt barn, som verken er A eller 4 og i alle fall ikke er A4. Eller rettere sagt; her er noen råd til deg om ditt daglige samspill med det annerledes barnet.

Her er en liste over hva du må legge øverst i verktøykassen din i arbeidet med dette barnet.

1. Tålmodighet

2. Toleranse

3. Varme og kjærlighet

4. Engasjement

5. Arbeidsglede & motivasjon

1. Tålmodigheten. Lett å si, verre å praktisere hvis dette barnet hele tiden kommer opp i små konflikter med barn og voksne. Men det sier seg i grunnen selv; hvis vi tenker oss at du har en viss porsjon tålmodighet, trenger dette barnet en større andel av denne porsjonen. Det motsatte ville bety at dette barnet som ofte utfordrer omgivelsene, ville få problemer med å være trygg i forhold til deg, - Er dette en voksen jeg kan stole på? Jeg vet det er betyr at du stadig blir satt på prøver. Men her kommer dine kvaliteter til overflaten. Du innser at barn må forskjellsbehandles, likhet er fryktelig urettferdig. Og dette barnet må definitivt møtes på en annen måte. Så du øser av tålmodigheten din, uten at det på kort sikt bedrer situasjonen. Men husk; hold ut!

Her kommer organiseringen av hverdagen i SFO/AKS inn i bildet. Vi har lett for å tenke at her trengs det ekstra ressurser. Dette barnet kan vi ikke gi et godt nok tilbud, uten at det bevilges mer penger. Vel, det skjer jo neppe. Vi må som regel takle utfordringene innenfor de rammene vi har.

La oss heller løsrive oss litt fra krysselister, antall barn i baser og individer pr voksen og manglende enkeltvedtak. Bare et lite øyeblikk. Og stille spørsmålet; Hvis vi i en begrenset periode velger å bruke litt ekstra tid, litt ekstra voksen støtte for dette ene barnet; kan det ha en positiv effekt? Kan det til og med gi de øvrige barna noen fordeler i hverdagen? Ofte er svaret ja. Og jeg tror vi alt for sjelden tar beslutninger av typen; Mona skal følge opp Jamal litt ekstra de neste ukene. Vi sender altså Mona ut på oppdrag; Du skal være den tålmodige sjelen som Jamal møter hver dag. Den voksne som smiler og rydder opp i småtrøbbelet. Uten å gi seg! Med klokketro på gutten og en tålmodighet som gir nominasjon til Nobels fredspris. Aller best er det hvis denne personen jobber i kombinert stilling og ser gutten mesteparten av dagen.

En liten avklaring. Utøvelse av tålmodighet handler selvsagt ikke om å slutte å si nei. Men Mona skal skape en trygg og forsterket relasjon med barnet. Et lite tips her. Når hun har korrigert atferd eller stoppet barnet, bruker hun de neste minuttene på å lete etter små lysglimt for å kunne gi barnet en tydelig og gjerne høylytt positiv reaksjon. Fordi Mona i en periode skal bruke litt mer tid på Jamal, kan hun prioritere å balansere litt negative situasjoner.

På denne måten kan vi bidra til at Jamal setter kursen hjemover denne dagen med litt godfølelse i bagasjen. Tålmodigheten til Mona bidrar til at han kanskje gleder seg ørlite til neste dag i SFO, at tryggheten øker akkurat som sjansene for at hverdagen kommer inn i et litt bedre spor.

Tålmodighet heter det. Husk å ikke bruke opp alt; du må ha med deg litt hjem etter jobben også.

Men hvis Mona får sjansen til å bidra til at Jamals hverdag blir noen hakk bedre, får hun fylt opp i sitt mentale beger. I stedet for å bli stadig mer sliten av å jobbe tett på det annerledes barnet, ser hun mulighetene og opplever gleden over de små glimtene av fremgang.

Serien Det annerledes barnet fortsetter med del II – toleranse