Hver dag omgås vi over 150 000 barn i SFO. Blant disse barna er det garantert noen som har en hverdag helt på grensen til det uforsvarlige. Heldigvis er du der..!

Du ser ut av vinduet en ettermiddag i august. Midt i skolegården står en 10-åring med den den ene foten på ei bøtte. Han har hendene foran øynene. To jenter på 8 og 9 år har bøyd seg ned bak kassa med strøsand. En gutt kommer frem bak uteboden og kommer seg i skjul bak søppelskuret. Hva er det som foregår?

Mellom 5 og 8 prosent av alle skolebarn er så stille og tilbaketrukne at det hindrer dem i læring og sosial omgang, viser en kartlegging. Hva kan vi gjøre for disse barna i SFO/AKS?

Det er avgjørende for barn hvordan du velger å forholde deg til leken. De første ti årene av barnets liv skjer det meste av erfaringsinnsamlingen gjennom leken.

Leken skal fylle det vi i vår tid forbinder med barns fritid. Bakgrunnen for dette er trolig en idé om at vi kan få et mer effektivt utbytte av å la barn leke i fred, fordi barnet har iboende kvaliteter som utvikler seg gjennom ”fri” lek.

Her finner du to enkle skuespill de voksne kan spille for barna. I disse er det humor som gjelder!

I 2008 skrev Unn-Mari Norbeck, daværende SFO-leder, nå veileder ved Læringssenteret/Barne- og familietjenesten i Trondheim – artikkelen Må vi bare sette en strek over lek i fremtidens skole? Her er et utdrag der hun drøfter SFOs rolle og lanserer drømmetimen.

Da seksåringene for første gang stakk snuten innenfor skoleporten rundt 1990 var Skedsmo kommune en foregangskommune. Derfor er det ikke helt overraskende at kommunen igjen viser vei, nå med en egen strategiplan for SFO.

Hypotese: Ansatte i SFO/AKS, barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og hverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?