Vi elsker barn – både egne og de vi møter i jobbsammenheng. Vi brenner for at barna skal få et godt liv og utvikle seg til harmoniske individer med mye lykke-kompetanse. Men; hvordan er det vi snakker om barn..?

Slik husker jeg barnas lek: Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil. Forberedelser til skolen, til arbeidet og til fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og tar form av å være en kropp som er i bevegelse.

Da seksåringene for første gang stakk snuten innenfor skoleporten rundt 1990 var Skedsmo kommune en foregangskommune. Derfor er det ikke helt overraskende at kommunen igjen viser vei, nå med en egen strategiplan for SFO.

Godt ute i det andre skoleåret med statlig finansiert leksehjelp, kommer den første rapporten om tiltaket i 19 utvalgte kommuner. Leksepolitikk er ikke enkelt.

Har du vært borti barn som sliter med å finne roen i livet sitt. Som glir av stolen, dumper av benken og flakker litt med blikket når du søker kontakt for å få gitt en beskjed? Tenkte det…

I 2008 skrev Unn-Mari Norbeck, daværende SFO-leder, nå veileder ved Læringssenteret/Barne- og familietjenesten i Trondheim – artikkelen Må vi bare sette en strek over lek i fremtidens skole? Her er et utdrag der hun drøfter SFOs rolle og lanserer drømmetimen.

Når jeg besøker noen SFO’er klarer jeg ikke å la være å tenke at her kunne jeg tenkt meg å ha være barn igjen. Slik var det da jeg besøkte Lilleaker SFO i Oslo. Der møtte jeg voksne og barn som leker, lærer og trives.

Førsteklassinger som jobbet med fysisk aktivitet, hadde 35 prosent større fremgang i matematikk, sier dansk forsker bak ny studie. Så hvis det er ønskelig med mer formell læring i SFO, bør vi kanskje ta barna med på regneturer og skravleløp.

I mai snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avslutter nå barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.