Forleden ble jeg spurt, hva er du spesielt god til, som pedagog? Mitt korte svar er å bygge relasjoner til barn. Det lange svar kommer her.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.

Som pedagog med mange år som SFO-leder bak meg er det må jeg innrømme hvor lite bevisste jeg har vært på hvilke valg og muligheter jeg har gitt barna.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Noe av det mest personlige barnet har er navnet. Tidlig får barnet et eierskap til navnet sitt og opplever det etter hvert som identisk med seg selv. Derfor er det ekstra viktig hvordan du bruker barnets navn i SFO-hverdagen.

Å skape et godt samhold i en gruppe er et av de aller beste utgangspunktene for at alle barna skal trives på SFO. Her kommer noen konkrete tips på veien.