I løpet av et år på SFO har vi mange ulike samtaler med barna. Dette inkluderer hverdagssamtaler, alvorlige samtaler, vanskelige samtaler og samtaler med foreldre og barn. Men her vil vi rette oppmerksomheten mot det vi kaller barnesamtalen – en strukturert og planlagt samtale som setter barnets trivsel og medvirkning i fokus.

Hva gjør man når voksne utvikler positive følelser for noen barn og negative for andre?

Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.

«Forestill deg at du levde under omstendigheter der du ble kontinuerlig korrigert og mistrodd.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

En fersk rapport bekrefter det vi føler på kroppen daglig. Ganske mange barn sliter med angst og depresjon.

Barn som sliter med å finne sin plass i det store fellesskapet i barnehage eller skole/SFO, har oftere ADHD-lignende symptomer. Voksne som jobber med barn kjenner godt til alle utfordringene som melder seg i hverdagen hvis ett eller flere barn i gruppen sliter med samhandling.

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Følelser stjeler energi. Det ”koster” å stå i sterke følelsesutrykk, og vi har behov for å hvile innimellom.