Dannelsen av et sosialt felleskap med andre barn og voksne står sentralt i den nye rammeplanen for SFO, og hvert enkelt barn skal få en opplevelse av å høre til. Slik sørger vi for at det er trygt og godt å være på SFO.

Hverdagen i SFO byr på mange situasjoner hvor det ikke alltid finnes enkle svar. Personalet møter ofte dilemmaer som krever balanse mellom barnas behov, foreldrenes ønsker, SFOs verdier og pedagogiske mål. Hvordan vi håndterer disse situasjonene, har stor betydning for barnas trivsel, læring og utvikling, og for samarbeidet i personalgruppen.

Jeg møtte et menneske som gjorde kraftig inntrykk på meg. Under en LØFT-veiledning i en SFO var temaet stille barn. Da kom det en hånd i været.

Jesper Juul setter ord på mange forhold du kjenner godt igjen fra din egen praksis i baser og klasserom. Han er familieterapeut og snakker gjerne og ofte til foreldrene. Men det er problemfritt å oversette hans innspill til din hverdag på jobben.

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Selv om du har jobbet hele livet med barn, har oppfostret en haug egenproduserte og omtaler deg som barneveileder er det alltid behov for å utvide verktøykassa.

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Hva gjør man når voksne utvikler positive følelser for noen barn og negative for andre?