Forleden ble jeg spurt, hva er du spesielt god til, som pedagog? Mitt korte svar er å bygge relasjoner til barn. Det lange svar kommer her.

Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.

Barn merker fort hvis det finnes et underliggende budskap, selv når det ikke uttales

Å være sur er kanskje mer en tilstand enn følelse, men det er allikevel verdt å se nærmere på hvordan vi kan møte denne tilstanden.

Vi vet det jo egentlig. Det er mye triveligere å dele når det er frivillig. Kinesiske forskere har sett på hvordan barn reagerer på å dele klistremerker med andre barn.

Ofte er det knyttet stor usikkerhet til hvordan man skal møte barn som biter, slåss, skriker og behandler andre dårlig. Hvordan stopper vi dem? Hvordan kan vi lære disse barna impulskontroll? Det er disse spørsmålene som blir tatt opp i denne delen av følelsesskolen.

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

Da Nettverket! for SFO gjennomførte en dugnad blant mer enn 10 000 SFO-ansatte om ny tittel som erstatning for «assistent» - kom SFO-leder Kjersti Louise Thoresen fra Nesodden opp med løsningen; barneveileder. For det er jo nettopp det du er; barneveileder i SFO, kanskje barneveileder med fagbrev.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet