Hva med de stille og lite synlige barna?

Hva personalet må forstå om barn som ikke «tar» plass

Vi må forstå barn i lys av deres temperament, hva de kan ha opplevd og erfart, hva de kanskje ikke har fått erfare, og ikke minst hvordan de har det akkurat her og nå. De stille barna er ikke en homogen gruppe. De kan ha veldig ulike kvaliteter og ressurser, men de kan også ha underliggende vansker.

Stillhet kan være situasjonsavhengig og kan forekomme i ulik grad – fra mindre vansker til omfattende lidelser og eventuelt diagnoser. Barn med annet morsmål kan helt naturlig ha en stille periode før de tar i bruk norsk språk. Barn kan være stille i starten fordi de er sjenerte, men om det vedvarer så er det trolig noe mer. Mange barn kan være stille og tilbaketrukket fordi de føler seg utrygge. Noen kan være selektive og mestre å prate og ta mye plass f.eks. hjemme, men ha en slags fobi mot å snakke eller være i fokus i andre settinger. Stille atferd kan også skyldes innagerende vansker, hvor vonde følelser og tanker vendes innover mot en selv, i stedet for utover mot andre. Det kan utvikles til angst og depresjon. Kjernen i sosial angst er en konstant opplevelse av å bli vurdert av andre og å ikke være god nok, og usynligheten fungerer da som en forsvarsmekanisme for å holde angsten under kontroll. 

Stillhet blir et problem når den hemmer barnets utfoldelse i lek og samspill, og ødelegger muligheten for mestring og gode erfaringer. Innagerende atferd kan påvirke både uformell og formell læring, konsentrasjon og oppmerksomhet, samspill, lek og trivsel, motorisk aktivitet, sosial- og emosjonell mestring og utvikling av språket. Atferden påvirker også identitetsutviklingen til barnet, som gjerne opplever å få en «rolle» det blir vanskelig å endre i samme miljø. Dette kan medføre alvorlige langtidskonsekvenser. Taushet og tilbaketrekning kan også være utfordrende for barn og voksne rundt, da de kan føle seg avvist og ta det personlig. Dette kan øke isolasjonen av barnet. Barnet kan føle på mislykkethet og skam for atferden sin, og det kan forsøke å skjule vanskene sine.

Faktorer som kan utløse og opprettholde stillhet hos barn

Flere elementer bidrar til barns utvikling. Både individets iboende egenskaper, miljøfaktorer og hendelser. Barnets medfødte temperament og personlighet påvirkes og videreutvikles i samspill og relasjoner gjennom såkalte transaksjonsprosesser, hvor barnet både påvirker og påvirkes av miljøene det er del av – som f.eks. familien, barnegruppa og venner. Utvikling og endringer kan forstås som en tilpasningsprosess, hvor både barnet og miljøene bærer med seg risikofaktorer og beskyttende faktorer. Risikofaktorer for å utvikle stillhet og innagerende vansker kan f.eks. være arvelige forhold, et forsiktig temperament, psykisk stress og negative livshendelser, mobbing og utestengelse, familiær innflytelse, språkvansker og kognitiv innflytelse. Stressfaktorer i hverdagen kan være uforutsigbarhet, lite sosial støtte, mangel på kontroll, og opplevelse av press. Større overganger som flytting eller barnehage- og skole/SFO-start, kan også utløse stillet.

De samme miljøfaktorene kan bidra til å opprettholde stillhet, om ikke beskyttende faktorer/tiltak settes inn og vi endrer på vår måte å møte barnet. Faktorer hos barnet kan i tillegg opprettholde vansker. Der er stor sammenheng mellom språkutvikling, emosjonsutvikling og selvforståelse – og mellom tanker, følelser, atferd og kroppslige reaksjoner. Barn med innagerende atferd er ofte sensitive, tolker negativt, og velger mestringsstrategier som gir lite mestringsfølelse. Hvis vi f.eks. hjelper barnet med å unngå situasjoner det kjenner ubehag for, bekrefter vi egentlig at det er grunn til å være redd og at vi ikke tror barnet vil mestre situasjonen. Samtidig kan barnet låse seg enda mer dersom vi bagatelliserer engstelse eller forsøker å presse barnet. Om vi kaller barnet sjenert eller taus, tildeler vi i praksis barnet en rolle og en lav forventning. Hvis vi antar at barn er uinteressert eller uhøflig, og vi blir pågående eller selv gir opp, vil barnet ofte trekker seg mer, bli tausere, føle seg mislykket og lite verd.

Se og hør nærmere etter for å oppdage de stille barna som strever

Det kan være langt vanskeligere å oppdage stille og innagerende barn enn barn som er utagerende og gjør mer utav seg. Ved første øyekast kan barnet se ut som det har det bra og er i aktivitet. Når en ser nærmere etter, får en kanskje øye på at barnet bare beveger seg mellom aktiviteter uten å være delaktig og i samspill med andre. Eller kanskje har barnet en smilende munn, men tårer i øynene.

For å oppdage de stille barna og eventuelle vansker, må man «se» nærmere etter – lytte også til det som ikke blir sagt - og forstå at alle barn gjør sitt beste, men noen kan trenge hjelp. Voksne kan observere barnas aktivitet, samspill og mestringsstrategier, og drøfte observasjoner med andre voksne. Tar barnet kontakt og blir det kontaktet? Både signaler og eventuelle feilsignaler bør ses etter. Videre kan en trygg voksen prate med barnet, vise oppriktig interesse og gjerne innhente barnets stemme ved billedstøtte og via samtale med foreldrene. Vær obs på at barn kan være veldig annerledes hjemme, og at foreldrene dermed kan være uvitende om barns vansker i SFO.

Hvordan kan SFO fremme trygghet, utvikling og inkludering for disse barna?

Først og fremst må de voksne se de stille og tilbaketrukne barna. Beskyttende faktorer vil være bevisste og sensitive voksne som vektlegger trygghet, relasjonsbygging og følelsesregulering, ref. Trygghetssirkelen. Varme, grensesettende, tydelige og såkalt autoritative voksne vil kunne ivareta regulering av et miljø som ellers kan bli uforutsigbart. Voksne bør regulere sin stemmebruk ved beskjeder, f.eks. ved irettesetting i gruppa, da brå og høye stemmer kan gi utrygghet. Rolige stemmer, tydelige rammer, forberedelse og samkjørte voksne, gir økt trygghet. Mulighet for å påvirke og gjøre små valg, innenfor trygge rammer, vil øke barnets følelse av kontroll. Visuell støtte vil være positivt. Det gir økt mulighet til å forstå og til å delta uten press på å bruke stemmen.

Stille barn søker gjerne i liten grad de voksne, men de har like mye behov for voksne som fryder seg over dem, og støtter dem i utforskning og utfordringer. Relasjon bør bygges gjennom å vise barnet aksept, anerkjennelse, tålmodighet, interesse og ønske om å bli kjent.

Om barnet er taus, sjenert, selektiv eller angstfull bør felles fokus legges utenfor barnet ved såkalt defokusert kommunikasjon. En kan da velge nøytrale tema fremfor personlige, og fortelle i stedet for å spørre. Om spørsmål skal stilles, kan de være åpne og undrende i stedet for direkte. Det vil gi mindre press på barnet, men åpner for mulighet til å svare. Å prate via en figur eller hånddukke kan være lettere enn direkte. Humor kan også være angstdempende, og kan føre til spontan tale dersom barnet liker humoren – f.eks. hvis den voksne tuller og tøyser ut fra seg selv, og viser at både tøys og feil er lov.

Mange stille barn kan trenge hjelp med å utvikle språk-, lek og sosiale ferdigheter. Det bør fokuseres på relasjonsbygging med barn i mindre grupper, hvor voksen deltar og støtter lek og samspill i starten. Aktivitetene bør ha som formål å øke deltakelse hos barn, og ikke medføre press om å prate eller komme i fokus før barnet eventuelt er klar. Aktiviteter kan være spill som ikke krever mye språk, samarbeid rundt større puslespill, formingsaktiviteter, temabasert lek, og konstruksjonslek.

Barn som kun mestrer å snakke via en venn eller en trygghetsperson, bør få lov til det. En bør likevel passe på at ikke andre overtar barnets stemme, og tar avgjørelser for barnet.

Når barnet opplever trygghet, kan en trygg voksen balansere støtte med små push - utfordre i små forutsigbare steg, for å utvide barnets mestring og toleranse.

Skap fellesskap også for barna som sjelden roper høyest

Forsiktige barn trenger ofte å bli godt kjent og utvikle trygghet og fellesskap i en mindre gruppe, før en utvider til større gruppe. I mindre grupper, blir barn synligere både for seg selv og for andre, og det kan være lettere å vise sin personlighet, bygge relasjoner, øve på å ta valg, bruke stemmen sin, og utvikle en positivt selvhevdende atferd.

Ha fokus på deltagelse, og start med enkle og «ufarlige» bli-kjent aktiviteter som spill, samarbeidslek eller regellek, som gjerne ikke krever mye tale. Felles rim og regler, telleremser og sangleker kan være nyttige verktøy. Bevegelseslek, som dans, ringlek og hinderløyper, kan være lettere å delta i om gruppa er mindre. Ha gjerne et prosjekt, med utgangspunkt i noe barnet liker og mestrer, og del med større gruppe etter hvert. Mange stille barn kan mestre bedre å snakke i en rolle, enn å dele egne tanker og meninger. Det kan derfor ofte gå fint å prate høyt og tydelig i et dukketeater, rollespill eller teaterstykke.

Jobb med sosial mestring og -ferdigheter gjennom lek og aktiviteter. Veksle gjerne mellom ulike perspektiver og reflekter sammen over mulige måter å tolke situasjoner og andres emosjoner og handlinger via historier, eventyr, lek og rollespill. Å mestre samspill med andre har sterk sammenheng med tilhørighet og opplevelsen av selvverd. Gjennom deltagelse i lek blir barn kjent med seg selv og andre. De kan utforske idéer og bearbeide ting de tenker på. Lek utvikler alle utviklingsområder; språk, kreativitet, motorikk og sosial kompetanse, og har stor sammenheng med trivsel og inkludering.

Barn som ofte er i alenelek eller i en ensartet aktivitet/rolle trenger hjelp til å utvide lek og relasjoner. Hvis et barn faller utenfor i lek så handler det sjelden om at barnet ikke vil. Det handler om at voksne glemmer hvor viktige de selv er - som igangsetter og støtte for at alle barna skal bli inkludert – både de som tar god plass selv og de vi må hjelpe til å ta mer plass. Å høre til er like viktig som mat, søvn, fysisk aktivitet og kognitive stimuli. 

Lykke til videre med den viktige jobben dere har for at hvert enkelt barn skal kjenne seg både sett og hørt, og føle på glede og mestring i fellesskapet!

For referanser; Se Verdt å vite om Stille barn (Svanevik, 2019), Info Vest Forlag