Det er barna vi snakker om på hvert eneste SFO-møte, og foreldrene deres treffer vi oftest. Samtidig er det barna vi gir en ekstra fruktbit, barna vi alltid finner en løsning for – ja, barna vi lett kunne tatt med oss hjem om det hadde vært mulig. For akkurat som en stjerne i nattehimmelen tiltrekker de seg oppmerksomhet, og de fortjener det.

Når klokka slår SFO

Som ny baseleder er jeg stadig forundret over at stjernebarn ofte er godt ivaretatt fra 8.30 til 14.00 – med egen assistent eller spesialpedagog i klasserommet – men i det øyeblikket skoledagen er over, forsvinner ressursene.

Har beslutningstakerne noen gang stått i garderoben på en travel ettermiddag? Et barn som trenger én-til-én-støtte i et rom med tjue klassekamerater, får plutselig hundre SFO-venner å forholde seg til – uten ekstra voksenhjelp.

Fantastisk arena, men …

Jeg elsker SFO som arena for lek, læring og sosial kompetanse. Gratis kjernetid er en nydelig idé, men uten midler til flere voksne øker konfliktnivået, sykefraværet og stresset – spesielt for stjernebarn som trenger forutsigbarhet og tydelige rammer.

På skolen har de faste voksne, visuelle hjelpemidler og klare dagsplaner. I SFO deler de færre voksne med mange flere barn, dagene kan variere, og voksne rullerer. Det er ikke alltid noen rekker å forklare hvorfor frukten serveres 15.46 i stedet for 15.00, eller hvorfor syklene må byttes akkurat nå.

Et puslespill med manglende brikker

Hver dag er et puslespill – ofte med én eller to brikker som mangler. Heldigvis har jeg kolleger som strekker seg langt for at dagen skal gå rundt, men mange av oss går hjem med dårlig samvittighet:

• fordi vi ikke rakk turen vi lovet,
• fordi vi ikke fikk satt i gang aktiviteten som sto på planen,
• fordi et stjernebarn gikk hjem uten å bli ordentlig lyttet til etter dagens sjette konflikt.

Flere stjerner i framtida

Med femten års erfaring fra barnehage og skole/SFO ser jeg at antallet stjernebarn ikke blir færre. Snarere strever flere barn på ulike måter, og behovet for tilrettelegging øker. Samtidig forventes det at vi hever kompetansen vår. Prosjekter som skal gjøre SFO bedre, er flotte – men uten ressurser går det dessverre utover dem som trenger oss mest.

Et ønske til beslutningstakerne

Rydd kalenderen en uke midt i november når hundre barn skal skifte ut av søkkvått regntøy, finne tørre sokker og spise skjærfrie fruktbiter fordi to ansatte er hjemme med influensa. Kjenn på følelsen av å få en støvel slengt etter deg eller et uventet slag i armen – og merk samtidig den meningsfulle varmen når du hjelper en liten stjerne gjennom dagen.

Å veilede og undre seg sammen med disse barna er ikke bare viktig – det er verdens viktigste jobb.

Knut Engmann er 41 år gammel og bor på Ringshaug i Tønsberg sammen med samboer, tre barn og en hund. Han beskriver seg selv som en aktiv type som trives godt med både løpesko og fjellstøvler på beina, og han brenner spesielt for fysisk aktivitet blant barn og unge.

Knut har snart atten års erfaring med arbeid med barn og unge – først i barnehage, så i institusjon og nå i skole og SFO. Det siste halvannet året har han jobbet som baseleder ved Sem SFO i Tønsberg, en SFO med rundt hundre barn. Etter mange år som fagarbeider beskriver han lederrollen som både inspirerende og utfordrende, og han er opptatt av å bygge nettverk hvor ansatte kan hente inspirasjon og reflektere sammen om hverdagen i SFO.