Her får du en trinnvis gjennomgang av Jeg kan! metoden. I Jeg kan! metoden jobber man løsningsfokusert med barns utfordringer.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Å være sur er kanskje mer en tilstand enn følelse, men det er allikevel verdt å se nærmere på hvordan vi kan møte denne tilstanden.

Av og til må vi puste mellom slagene i SFO-hverdagen. Det er viktig å få tenkt seg litt om, tid til omtanke så å si. Neste gang kan du har litt tid kan du tenke på dette; Noe av målet med arbeidet i SFO er å bidra til å skape indrestyrte barn!

– Man kan alltids forme en verden for barna, altså for framtiden, uten å lytte til barna og uten å gå i dialog med dem. Historien har vist at det er fullt mulig. Men kostnadene kan bli betydelige, sier Erik Sigsgaard. Hans nye bok har tittelen Respekt for barns og unges NEI.

På Bolsøya skole SFO har de vært på trappebesøk og kjent på savn og takknemlighet. Fra Nyborg SFO deler vi deres hilsen til ungene i 4.klasse som egentlig skulle hatt premiere på sin årlige musikal nå. Begge strålende eksempler på at jobben din i SFO/AKS kan bidra til at barn opplever litt glede i disse annerledes dager.

Denne gang er det følelsen Redd som blir presentert i Følelsesskolen

I mine 15 år i ulike SFO’er har jeg alltid møtt på disse som barna som vandrer rundt. Hvorfor vandrer de og hva kan en barneveileder bidra med?