Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

I løpet av de siste årene har jeg gjort en oppdagelse jeg undrer meg over. Et tema som for meg er naturlig å tenke på og reflektere rundt i arbeidet med barn, kan oppleves både vanskelig og fjernt for andre i samme profesjon å snakke om. Temaet er makt.

Heldigvis! Det kommer stadig bekreftelser på at jobben vi gjør i SFO er av stor betydning for barna. God SFO-praksis kan hjelpe barn født med gener for aggresjon og antisosial atferd.

Ja, hva egentlig lykke. Vi jager hendelser og opplevelser som vi ønsker og tror skal gjøre barn lykkelige. Når dette ikke alltid skjer, oppstår det lett litt skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hvordan kan vi bidra til lykke hos barn?

Noen ganger spisser det seg litt til i SFO/AKS. Barn kan provosere den fredeligste barneveileder til de store høyder. Og egentlig er det greit. Barn øver seg på livet, voksne er menneskelige vesener med følelser og reaksjoner.

Hvordan snakker vi med barn på en anerkjennende måte? Brit Eide gir oss en innføring i temaet.

Årets utgave av konferansen «Kvalitet i SFO» hvor forsker og psykolog Cecilie Evertsen ga et sterkt og viktig budskap: Barn er ikke blitt mer “vanskelige” – de lever i omgivelser som gjør det vanskeligere for dem å finne balanse.

Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og over-beskyttelse.

Hender det at du kjenner varmen stige i kroppen etter å ha blitt provosert av et barn eller to? Vel, du er ikke alene om den opplevelsen. Barn er jo hyret inn for å sjekke hvor langt strikken din kan strekkes.