Gutten hadde mye liv i kroppen og ekstra mye ble det når han var over i den andre basen med et par kompiser. Når han kom tilbake til egen base, hendte det han hadde følge.
Jeg kurset og veiledet en SFO for en tid siden da denne problemstillingen dukket opp. SFO’en hadde to baser for 2.-4. klasse og én base for 1. trinn. For å sikre aldersblanding, hadde barna i 2a, 3a og 4a base sammen og tilsvarende med 2b, 3b og 4b. Det var helt åpent for barn mellom disse to basene selv om de lå 100 meter fra hverandre. Og etter nyttår kunne 6-åringene også bevege seg fritt i alle tre basene.
Gutten vår hørte til i A-basen og kom nok opp i en del trøbbel. Særlig når han lekte med sine to venner i B-basen. Når var det spising på basen, kom han tilbake der han hørte til. Og så kommer det opp en saftig problemstilling. Av og til fulgte en voksen ham de 100 meterne fra B til A for å fortelle de to barneveilederne på A hva som hadde gått galt i dag. Disse små beretningene ble formidlet i basen med andre barn til stede.
Jeg gikk nesten i sjokk. Begrunnelsen var for så vidt grei nok. Det var viktig at de som hadde primæransvaret for vår lille venn fikk kjennskap til hans feil-tråkk for å kunne følge opp og se helheten i dagen hans. Men fremgangsmåten fikk nakkehårene mine til å visne. Heldigvis kom det raskt frem at det var uenighet om denne praksisen i personalet.
Da jeg vokste opp fantes det et ord for noe som ikke fantes lengre. Egentlig hadde man sluttet å bruke det ordet beskrev for 200 år siden, omtrent. Ordet var «gapestokk» - en stokk med hull til hode og hender plassert utenfor kirken eller på torget. Usømmelig oppførsel eller banning ble straffet med en dag eller tre i gapestokken og de skikkelige borgerne kunne passere og håne og spytte på den dømte.
Selvsagt er ikke denne praksisen med fokus på uønsket atferd hos barn identisk med den groteske gapestokken. Men hvis formålet er at alle de andre barna skal få oppleve at denne ene gutten får kraftfull negativ oppmerksomhet for sin oppførsel, likner det faktisk på poenget med gapestokken.
Vi startet drøfting av mulige effekter av denne praksisen og kom frem til en helt annen tilnærming.
- Kan denne markeringen av guttens trøbbel bidra til mer trøbbel?
- Kan voksnes valg påvirke andres barns syn på denne gutten?
- Har du en gutt eller jente i din SFO det blir litt trøbbel med?
- Hvordan vil du legge til rette for at dette barnet får din støtte?
Dette heter refleksjon og er viktig i alle sammenhenger der barn er involvert. Det er vel ganske forutsigbart at praksisen med «gapestokken» ble lagt vekk for alltid og at denne typen informasjon selvsagt aldri skal deles i det «offentlige» rom på SFO – der små ører får med seg det meste. Det som derimot godt tåler offentlig-gjøring er små og litt større suksesser som alle barn egentlig har gjennom en vanlig dag.
Jeg vet at personalmøter gjerne har full saksliste knyttet til praktiske forhold. Slikt krever gjerne mindre refleksjon og jeg tror utvikling av kvaliteten i din SFO handler vel så mye om barnesyn og verdivalg.
