Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.

Vi flagger små suksesser hos barn og gjør dem større. Så enkelt er det. Egentlig skal det holde med din oppmerksomhet, den er gull verd. Men noen ganger er det godt med litt hjelpemidler også.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Jesper Juul har klare meninger om bruken av timeout i barnehagene og hjemmene.Kanskje kan vi i SFO også få noen tanker i forhold til vår praksis?

Barn som sliter med å finne sin plass i det store fellesskapet i barnehage eller skole/SFO, har oftere ADHD-lignende symptomer. Voksne som jobber med barn kjenner godt til alle utfordringene som melder seg i hverdagen hvis ett eller flere barn i gruppen sliter med samhandling.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Følelser stjeler energi. Det ”koster” å stå i sterke følelsesutrykk, og vi har behov for å hvile innimellom.