Det er sesong for innskoling av de aller minste. I denne fasen er SFO/AKS en viktig arena for å skape den plattformen hvert enkelt barn trenger på skolen for å kunne blomstre og utvikle seg. Her er del 3 i serien om mottaket av 1. klassinger.

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

En helt ny doktoravhandling kan inneholde et kraftig signal til SFO-folket om et viktig veivalg.

Barn trenger voksne samtalepartnere. Både som rollemodeller og ikke minst for å utvikle språket. Her er noen råd på veien mot en mer skravlete SFOhverdag.

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Hvordan snakker vi med barn på en anerkjennende måte? Brit Eide gir oss en innføring i temaet.

Mulig scene fra måltidet i SFO. Matroen blir brått avbrutt av en tydelig raaaap, fulgt av hihihihi, fssshhh, hahaha. Noen pøser på med en promp.

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.