Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

En god film forteller oss noe viktig om mennesker. Om menneskers konflikter, deres vilkår og relasjoner. En god film forteller også noe om kulturen og samfunnet som disse menneskene lever i. Filmen Store Små Mennesker gjør begge deler.

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

På Brakanes SFO i Ulvik i Hardanger er de opptatt av å forstå barns tanker og snakke med barn på en bevisst måte.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Noen ganger spisser det seg litt til i SFO/AKS. Barn kan provosere den fredeligste barneveileder til de store høyder. Og egentlig er det greit. Barn øver seg på livet, voksne er menneskelige vesener med følelser og reaksjoner.

Gutten hadde mye liv i kroppen og ekstra mye ble det når han var over i den andre basen med et par kompiser. Når han kom tilbake til egen base, hendte det han hadde følge.

Her får du en trinnvis gjennomgang av Jeg kan! metoden. I Jeg kan! metoden jobber man løsningsfokusert med barns utfordringer.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.