Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.

Det å være integrert i et barnefelleskap gjør at man lærer hvordan man regulerer adferden sin. Lysglimtjeger 007 med rett til vennskap og lek tar jobben.

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Nå legges grunnlaget for et godt SFO-liv for nye barn på vei inn porten. Innspillet kom fra en mor til et nettmøte jeg hadde i Dagbladet etter et oppslag om SFO.

Time-out pedagogikken har vært et diskusjonsområde den siste tiden, med Jesper Juel i fronten. Trond Kristoffersen i Barnehageforum kommenterer Jesper Juels artikkel fra FamLab.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

Barn trenger voksne samtalepartnere. Både som rollemodeller og ikke minst for å utvikle språket. Her er noen råd på veien mot en mer skravlete SFOhverdag.