Ja, hva egentlig lykke. Vi jager hendelser og opplevelser som vi ønsker og tror skal gjøre barn lykkelige. Når dette ikke alltid skjer, oppstår det lett litt skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hvordan kan vi bidra til lykke hos barn?

Time-out pedagogikken har vært et diskusjonsområde den siste tiden, med Jesper Juel i fronten. Trond Kristoffersen i Barnehageforum kommenterer Jesper Juels artikkel fra FamLab.

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

I løpet av de siste årene har jeg gjort en oppdagelse jeg undrer meg over. Et tema som for meg er naturlig å tenke på og reflektere rundt i arbeidet med barn, kan oppleves både vanskelig og fjernt for andre i samme profesjon å snakke om. Temaet er makt.

Å bygge sterke barnefellesskap handler om å høre til. Et besøk hos Hallset Smilende Fantasi-Ordning (SFO) i Trondheim burde vært obligatorisk for alle som jobber i SFO og AKS. Her skapes møteplasser som øker livskvaliteten for store og små.

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

Det er ingen fordel om barn er for snille, selv om det er veldig hendig for omgivelsene. Hvordan gi englebarna litt skitt på vingene?