Tur er jo helt strålende, det foregår gjerne utendørs, er uavhengig av vær og føreforhold og kan til og med utløse belønning i form av forskjellige typer niste. Et merkelig ord, men av og til smaker det utrolig godt selv om det er kneip med leverpostei – som vanlig på en onsdag.

Å lede SFO handler også om å bidra til utvikling, og denne dagen skulle jeg prøve ut en av mange mulige alternative turer. Vi hadde nemlig observert at ordet tur ikke uten videre utløste stormende jubel i barnegruppa, og ante at dette hadde noe med voksen-regien å gjøre. Kunne dette kombineres med innspill fra barn med grenseløs fantasi..?

Denne turen hadde en kraftig og tydelig profil overfor barna. En voksen skulle på tur med barna, uten rosiner men med hemmelig innhold. Altså; ingen visste hvor vi skulle, hva vi skulle gjøre eller hva som kunne tenkes å skje på turen. Uvitenheten omfattet også turlederen, undertegnede.Tør du å ture fram slik, blir det lett moro. For hør nå bare her. 

Jeg labbet i vei foran en flokk på 16 seksåringer som hadde meldt seg frivillig. Vi kjørte først litt terrengkryssing inne på skolens område, før det bar over veien til det lille butikksenteret. Der ble vi stående litt rådville; hvor skulle turen nå gå eller hva skulle vi finne på. Barna så på meg, og jeg så på barna. Ingen hadde svaret. Jeg foreslo at vi skulle runde hjørnet av matbutikken og snakke om saken. Hele gjengen stilte seg bak hjørnet og kikket ut på plassen foran butikken. Da var det de så det! Hva turen skulle inneholde.

For foran oss så vi mennesker på vei inn og ut av butikken. Noen hadde dårlig tid og småløp mot døra, andre hadde goood tid. Noen var blide og smilte til andre, men de fleste var egentlig ganske mutte og sure. Mente flere av barna. Dette ville de gjøre noe med. 

Det ble grublet og én foreslo at disse menneskene trengte en vits.

Det ble grublet og én foreslo at disse menneskene trengte en vits. Jubel og støtte for forslaget. To gikk ned på skolen for å hente papp og tusj, resten entret butikken og fikk tillatelse og støtte fra butikksjefen for sitt prosjekt.

Så ble plakaten skrevet og hengt på en handlevogn ved siden av inngangen til butikken. Der sto det; Kåm å få dei en vits å bli gla. Og den neste timen fikk mange stressede voksne tilbudet om en vits. Noen ville betale, så da måtte ordet gratis innarbeides i plaktaten, noen sa nei, takk. Men de fleste tok imot tilbudet og ble i betydelig bedre humør.

Da vi kom tilbake til SFO var alle enige om at det hadde vært en flott tur. Å åpne for barns herlige evne til å se ting vi voksne aldri er i nærheten av gir muligheter. For meg som voksen ble det også en aha-opplevelse. Når vi tør å slippe opp og la barn ta mer av styringen, blir ofte resultatet spennende.