Ved Foldnes SFO i Fjell kommune tar SFO-leder Ann Elin Street og de andre ansatte farvel med nok et kull 4.klassinger. Ann Elin sendte oss disse ordene som viser stolthet, takknemelighet og litt vemod. Kjenner du deg igjen?

I mai snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avslutter nå barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.

Endelig SFO-folket! Endelig skjer det. Dette er jo rene ketchup-effekten. Først tar regjeringen initiativ til og setter i gang en nasjonal evaluering av SFO. Deretter fremmer Kr F og Sp et forslag om å evaluere 6-årsreformen! Strålende! Så da skal spørsmålet over alle spørsmål endelig besvares; Hva møter 6-åringen?

Som forelder synes jeg det har vært vanskelig å vite hvor mye mine barn tenker på de tragiske hendelsene i Oslo og på Utøya.

Du ser en krysseliste og tenker – «stemmer den, har jeg kontroll på alle som skal være her?» En helt hverdagslig situasjon. Men bak krysselisten skjuler det seg et stort mysterium. Dette mysteriet åpner for at SFO må ta et oppdrag, et kjempeoppdrag faktisk.

Å bygge sterke barnefellesskap handler om å høre til. Et besøk hos Hallset Smilende Fantasi-Ordning (SFO) i Trondheim burde vært obligatorisk for alle som jobber i SFO og AKS. Her skapes møteplasser som øker livskvaliteten for store og små.

Hypotese: Ansatte i SFO/AKS, barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og hverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?

For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter.

SFO/AKS bør få stadig mer oppmerksomhet. Sakte men sikkert blir det klart for beslutningstakere innenfor skole og oppvekst lokalt og i de fleste departementene og stortingspolitikere sentralt – at SFO er en nøkkel når læringsmiljøet skal utvikles.