For en tid tilbake snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avsluttet da barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

God rollelek kommer ikke av seg selv. Barn trenger inspirasjon, materialer og lekekloke voksne.

Av og til tenker jeg; det er ingen spøk å arbeide med barn! Og det er jo sant.

Angst er naturlig og er en nyttig følelse siden den forbereder oss på vanskelige og farlige situasjoner. I SFO opplever vi daglig barn som er engstelige for å prøve nye ting. Jo færre arenaer de mestrer jo større er sjansen for at de har færre lekerelasjoner.

Hva skjer når vi slutter å lage ferdige opplegg for barna – og heller inviterer dem inn som medskapere? På Byafossen SFO i Steinkjer ble en sykkeldag mer enn en happening. Den ble et vendepunkt for personalet og for barna. Og for forståelsen av hva medvirkning faktisk kan bety i praksis.

Man kan gå lei av Villkatten, perler på et brett, tegning og fingerhekling. Faktisk. Og det gjelder ikke bare barn. Dermed kommer en viktig side av jobben vår til overflaten. Variasjons-konsulentens oppdrag.

Vi mangler midler i skolen til å gi sårbare barn skikkelig støtte og oppfølging tidlig i skoleløpet. Vi mangler midler til å sørge for at lærere og andre yrkesgrupper i skolen får tilstrekkelig etterutdanning og oppgradering av kunnskapen sin.

Endelig SFO-folket! Endelig skjer det. Dette er jo rene ketchup-effekten. Først tar regjeringen initiativ til og setter i gang en nasjonal evaluering av SFO. Deretter fremmer Kr F og Sp et forslag om å evaluere 6-årsreformen! Strålende! Så da skal spørsmålet over alle spørsmål endelig besvares; Hva møter 6-åringen?