Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.

Barn som sliter med å finne sin plass i det store fellesskapet i barnehage eller skole/SFO, har oftere ADHD-lignende symptomer. Voksne som jobber med barn kjenner godt til alle utfordringene som melder seg i hverdagen hvis ett eller flere barn i gruppen sliter med samhandling.

I panikken som oppstod etter at Norge scoret dårlig på PISA undersøkelsene ble læreplanene endret for å gi mer tid til å øve på å regne og å skrive.

Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Følelser stjeler energi. Det ”koster” å stå i sterke følelsesutrykk, og vi har behov for å hvile innimellom.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Noe av det mest personlige barnet har er navnet. Tidlig får barnet et eierskap til navnet sitt og opplever det etter hvert som identisk med seg selv. Derfor er det ekstra viktig hvordan du bruker barnets navn i SFO-hverdagen.

Oppdragelse skal skje i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. For at dette skal være mulig, er det viktig at vi i barnehagen/SFO har tydelige tanker om hva vi legger i oppdragelse, hvordan den skal foregå og hvilke verdier vi bygger oppdragelsen på