Vi er en faggruppe i fri dressur i et åpent landskap. Mange kan observere vårt arbeide, og vi bedømmes i stor grad ut fra det andre observerer og opplever. Da er det ekstra viktig å vurdere hvordan vi kommuniserer i personalgruppen

Vi ønsker alle det samme; å gi barn en god oppvekst som underlag for et godt liv. Enten vi er foreldre, ansatte eller begge deler – finnes det heldigvis god støtte å få underveis.

Noen barn er liksom vaksinert mot dine råd og vink, av barn gjerne kalt mas. Du gir beskjeder, du korrigerer når det er nødvendig og du smiler og ler og lokker og ber om litt samhandling.

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Vi er jo egentlig gode på nei-ordet. Ved å gi det et reelt innhold og avgrense bruken til noe meningsfylt.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

Far hadde brukt hele verktøykassa for å få med seg Simen hjem fra SFO dagen i forveien. En sliten og fortvilet far, omringet av små tilskuere, tok beslutningen om å belønne Simen. Det var slutt på pappakreftene.