I 2008 skrev Unn-Mari Norbeck, daværende SFO-leder, nå veileder ved Læringssenteret/Barne- og familietjenesten i Trondheim – artikkelen Må vi bare sette en strek over lek i fremtidens skole? Her er et utdrag der hun drøfter SFOs rolle og lanserer drømmetimen.

Sommeren har så smått begynt å ankomme skolegårdene rundt om i landet. Her kommer noen tips til aktiviteter, blant annet drageverksted, lage egne såpebobler og blindefotball.

Nå som undervisningstiden og skolehverdagen strekkes og bøyes på flere måter, ser mange av oss med et noe bekymret blikk på den leken som stadig får mindre spillerom.

I forbindelse med artikkelen Vi skyfler barn har flere kommentert problemstillingen med aktivisering av barn i SFO/AKS. Dette er jo et utrolig viktig tema, og vi velger å løfte fram et av innspillene.

Å evaluere seksårsreformen var på høy tid. SFO var ikke inkludert i mandatet da OsloMet fikk oppdraget. Vil det gi politikerne svar på hvordan seksårsreformen har fungert?

Fyll en gymsal med papp, tape, sakser og tusjer. Trekk deg litt tilbake. La dem holde på noen timer. Hva skjer?

I hverdagen møter vi på alle typer barn. Som fritidsarena må vi ivareta alle.

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

Hvordan takler vi jentene i SFO? Ja, for vi takler faktisk. Hele tiden, delvis uten å være bevisst konsekvensene takler vi jenter (og gutter også) med et sett av reaksjonsmønstre. Vi er viktige voksne i jentenes liv – i gullalderen for sosialisering, 6-9 år.