Barn fanger opp elementer fra voksnes verden. Så skal inntrykkene bearbeides i opptil flere hjernehalvdeler. Det er ikke alltid like enkelt...

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

Store deler av skoledagen er også viet stillesittende og forutsigbare aktiviteter. Som en motvekt mot denne strukturerte hverdagen kan SFO/AKS tilby overraskelser og frie innfall. Hva med en «se hvor vi kommer når vi går ut av døren» tur? Voksne overser lett denne hverdagslykken. Vi har jo sett det før. For oss er det kanskje ingenting igjen å oppdage innenfor bygrensa, men dette gjelder ikke barn.

Både som foreldre og ansatte risikerer vi å havne i et regelrett uføre med barn. I boken SFO forebygger mobbing er et av mange tema hva slags stier vi tråkker opp for barn.

SFO bidrar daglig til å styrke barn. Både med tanke på skolefaglige prestasjoner men aller viktigst ved å tilby opplevelsen av å høre til og å mestre på mange små områder.

I løpet av et år på SFO har vi mange ulike samtaler med barna. Dette inkluderer hverdagssamtaler, alvorlige samtaler, vanskelige samtaler og samtaler med foreldre og barn. Men her vil vi rette oppmerksomheten mot det vi kaller barnesamtalen – en strukturert og planlagt samtale som setter barnets trivsel og medvirkning i fokus.

Vi vet alle at det er avgjørende å være der når det skjer. Kommer vi for sent inn i situasjoner der f eks barn har en konflikt gående, blir det vanskelig å finne gode løsninger.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?