Hånd i hånd sett bakfra i en stille skog. En voksen og et barn. Et bilde fylt av harmoni og trygghet. Den voksne er deg – barnet er en av dem du jobber med til daglig. Såpass ja!
Først tenkte vi i Nettverket! for SFO at vi skulle jobbe for å erstatte tittelen assistent med noe bedre. Så kom forslaget fra Kjersti Thoresen og vi måtte en runde i tenkeboksen. - Barneveileder i SFO/AKS, sa Kjersti. Eventuelt Barneveileder med fagbrev. Det heter det. Nå ble det plutselig noe helt annet enn et ord, et begrep. Fordi denne tittelen beskriver temmelig presist hva jobben din egentlig går ut på.
Vi må ta en tur til Sverige for å se dybden i dette. Der heter veiledning – handledning altså; att leda ved handen. Genialt. Da handler altså jobben din om å være tett på barnet – på sett og vis å gå med barnet. Derav bildet med paret på skogsstien. For å kunne veilede barnet må du bl a vise barnet respekt, du må kjenne barnets potensiale, barnets styrker og kunne bidra til å skape trygghet. Du fremstår som barnets støttespiller i livet på skolen – en lojalt og tydelig voksen som både forventer mye og tilbyr mye støtte når det trengs.
I en hverdag fylt med mange planer, mange praktiske og sosiale utfordringer – skal barnet finne sin plass. For de fleste barn går dette på skinner. For andre er det litt verre. Da kommer handlederen til sin rett. Du går MED barnet – styrker relasjonen til et sårbart individ som trenger alt du har å by på. Samtidig skal du håndtere de 40 øvrige barna du jobber med. Det kan lett bli tomme ord og fagre drømmer. Særlig hvis hverdagen din ikke gir tid og mulighet til refleksjon – til å tenke gjennom og drøfte med kollegene du jobber tett på; hvordan skal vi sikre oss at minst én av oss fremstår som den voksne som leder ved hånden?
Alle som har jobbet tett på barn et år eller tjue vet hvor viktig det er at barnet har tillit til deg. Og føler seg trygg på at du er der som støtte også når det blåser litt surt. Da blir det helt sikkert problematisk hvis din voksenrolle preges av at du blir en vokter. En voksen som skal passe PÅ barnet. I stedet for å være en håndleder som går MED barnet.
For å holde oss i Sverige. I 2013 hadde vi på konferansen KVALITET I SFO besøk av den svenske forfatteren Sanna Nova Emilia. Hun fortalte levende om voksenrollen og det presset vi utsettes for i basene. I boken Att lära med hjärtat (ISBN 978-91-979759-0-2) beskriver hun på side 108 hvordan hun tror barnet som utsettes for voksne voktere vil reagere. Hun ber deg sette deg inn i barnets situasjon - fritt oversatt med forfatterens tillatelse.
Der mennesker i dine omgivelser stadig påtalte det de så som dine feil og mangler og hvordan du burde være i stedet, hvordan du burde sitte, bevege deg, føre deg, hvordan du skulle låte, hvordan du burde leke, hvordan du skulle spise, sove, tenke, mene osv.»
En ganske ubehagelig tanke, eller?
Det som ville hende med deg er at du til slutt ville resignere og slutte å høre etter fordi dine tanker og følelser ville signalisere; - Jeg kan aldri gjøre ting riktig. Hva jeg enn gjør så blir det galt.
Og i dette scenariet ville det være helt uten betydning om menneskene rundt deg egentlig mente det godt. At de ville ditt beste. Du ville slutte å høre etter rett og slett for å overleve! En ren selvoppholdelsesdrift fordi systemet ditt ikke ville takle den smertefulle opplevelsen av aldri å strekke til og ikke være god nok som den du er!
Når vi opplever oss overvåket, dømt og kontrollert blir det en helt naturlig reaksjon å distansere oss fra omgivelsene våre.»
Jeg synes dette er skremmende og presist. Kanskje vil du tenke at det er satt på spissen. Men; hva om vi bruker litt tid på et personalmøte til å drøfte;
1. Er jeg mest vokter eller mest håndleder/veileder for barnet? Får jeg sjansen til å gå MED barnet eller presses jeg lett til å passe PÅ barnet?
2. Skal vi prøve noen justeringer her? NB; Opplegget skreddersydd for SFO/AKS – LØFT for barn i SFO - er utviklet nettopp for å møte denne utfordringen.
Vi må ta en tur til Sverige for å se dybden i dette. Der heter veiledning – handledning altså; att leda ved handen. Genialt. Da handler altså jobben din om å være tett på barnet – på sett og vis å gå med barnet. Derav bildet med paret på skogsstien. For å kunne veilede barnet må du bl a vise barnet respekt, du må kjenne barnets potensiale, barnets styrker og kunne bidra til å skape trygghet. Du fremstår som barnets støttespiller i livet på skolen – en lojalt og tydelig voksen som både forventer mye og tilbyr mye støtte når det trengs.
I en hverdag fylt med mange planer, mange praktiske og sosiale utfordringer – skal barnet finne sin plass. For de fleste barn går dette på skinner. For andre er det litt verre. Da kommer handlederen til sin rett. Du går MED barnet – styrker relasjonen til et sårbart individ som trenger alt du har å by på. Samtidig skal du håndtere de 40 øvrige barna du jobber med. Det kan lett bli tomme ord og fagre drømmer. Særlig hvis hverdagen din ikke gir tid og mulighet til refleksjon – til å tenke gjennom og drøfte med kollegene du jobber tett på; hvordan skal vi sikre oss at minst én av oss fremstår som den voksne som leder ved hånden?
Alle som har jobbet tett på barn et år eller tjue vet hvor viktig det er at barnet har tillit til deg. Og føler seg trygg på at du er der som støtte også når det blåser litt surt. Da blir det helt sikkert problematisk hvis din voksenrolle preges av at du blir en vokter. En voksen som skal passe PÅ barnet. I stedet for å være en håndleder som går MED barnet.
For å holde oss i Sverige. I 2013 hadde vi på konferansen KVALITET I SFO besøk av den svenske forfatteren Sanna Nova Emilia. Hun fortalte levende om voksenrollen og det presset vi utsettes for i basene. I boken Att lära med hjärtat (ISBN 978-91-979759-0-2) beskriver hun på side 108 hvordan hun tror barnet som utsettes for voksne voktere vil reagere. Hun ber deg sette deg inn i barnets situasjon - fritt oversatt med forfatterens tillatelse.
Der mennesker i dine omgivelser stadig påtalte det de så som dine feil og mangler og hvordan du burde være i stedet, hvordan du burde sitte, bevege deg, føre deg, hvordan du skulle låte, hvordan du burde leke, hvordan du skulle spise, sove, tenke, mene osv.»
En ganske ubehagelig tanke, eller?
Det som ville hende med deg er at du til slutt ville resignere og slutte å høre etter fordi dine tanker og følelser ville signalisere; - Jeg kan aldri gjøre ting riktig. Hva jeg enn gjør så blir det galt.
Og i dette scenariet ville det være helt uten betydning om menneskene rundt deg egentlig mente det godt. At de ville ditt beste. Du ville slutte å høre etter rett og slett for å overleve! En ren selvoppholdelsesdrift fordi systemet ditt ikke ville takle den smertefulle opplevelsen av aldri å strekke til og ikke være god nok som den du er!
Når vi opplever oss overvåket, dømt og kontrollert blir det en helt naturlig reaksjon å distansere oss fra omgivelsene våre.»
Jeg synes dette er skremmende og presist. Kanskje vil du tenke at det er satt på spissen. Men; hva om vi bruker litt tid på et personalmøte til å drøfte;
1. Er jeg mest vokter eller mest håndleder/veileder for barnet? Får jeg sjansen til å gå MED barnet eller presses jeg lett til å passe PÅ barnet?
2. Skal vi prøve noen justeringer her? NB; Opplegget skreddersydd for SFO/AKS – LØFT for barn i SFO - er utviklet nettopp for å møte denne utfordringen.
