Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Mulig scene fra måltidet i SFO. Matroen blir brått avbrutt av en tydelig raaaap, fulgt av hihihihi, fssshhh, hahaha. Noen pøser på med en promp.

Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.

Store deler av skoledagen er også viet stillesittende og forutsigbare aktiviteter. Som en motvekt mot denne strukturerte hverdagen kan SFO/AKS tilby overraskelser og frie innfall. Hva med en «se hvor vi kommer når vi går ut av døren» tur? Voksne overser lett denne hverdagslykken. Vi har jo sett det før. For oss er det kanskje ingenting igjen å oppdage innenfor bygrensa, men dette gjelder ikke barn.

Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Hva får barn kjeft for? Hvordan virker kjefting på barn? Og hvordan unngår man kjefting?

Barn utvikler seg ujevnt og uforutsigbart rundt deg hver dag. Og heldigvis kan du bidra til barnets læring – f eks ved å stille flere spørsmål.

Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.