Vi har alle hørt dem;ordene som klippes og limes sammen med begrepet barn og brukes i en praktisk
voksenverden for å dele inn barn. Det kan være begreper som utfordrende barn, plasmabarn, vanskelige barn, barn med atferdsvansker, surrogatbarn, barn med aggresjonsproblemer, prøverørsbarn og noe så enkelt som urolige barn. 
Tilsynelatende er dette en uskyldig praksis voksne benytter for å organisere og rydde i hyllene.

Det blir liksom litt enklere når man kan betegne hendelser og forhold. Dessuten brukes mange slike begreper i en politisk debatt for å gi uttrykk for etisk forargelse eller markere et standpunkt.  Men det blir uansett like galt!
Det finnes ikke barn som ER disse forskjellige begrepene.

Selvsagt finnes det ingen barn som ER surrogater (erstatning). Det finnes heller ingen barn som bare ER vanskelige, urolige eller ukonsentrerte. Det finnes riktignok barn som er født av såkalte surrogatmødre og det finnes mange barn med mye uro
i kroppen, ja, til og med barn som sliter med å tilpasse seg omgivelsene. Disse barna har varierende behov for støtte og bistand i oppveksten. Men de har ikke behov for å bli stemplet av voksne. Jeg har f eks sett barn med diagnosen ADHD som stadig vekk greier å være konsentrert om en oppgave, foreta rolige valg når det trengs og vise en ro i kroppen mange kunne misunne dem. Selv om disse barna sliter med oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet – ER de ikke
diagnosen.  
Barn er tvert i mot individer med krav på respekt og anerkjennelse for sin personlighet og sine strålende
muligheter. Barn er riktignok ofte ganske små og til dels lite taleføre. Det får oss kanskje til å glemme at de har det samme behovet for å bli bekreftet som unike som vi voksne har. Det å være tre, seks eller 13 år er ikke en tilstand på veien mot målet; å bli voksen. Nei, treåringen, seksåringen og trettenåringen er akkurat i denne alderen. Med de opplevelsene og det dagliglivet de er havnet i. 

Men hva skjer hvis vi skal droppe denne stemplingen av barn? Hvordan skal vi greie å holde orden i vår voksne hverdag samtidig som vi viser barn respekt? I mitt arbeid innenfor handikapidretten har jeg lært et begrep jeg liker; barn med bistandsbehov. Alle barn har behov for bistand, noen trenger litt mer enn andre. Jeg bruker også begrepet sårbare barn. Alle er jo sårbare av og til, både barn og voksne.

Disse to begrepene stempler ikke barn – og kan erstatte alle karakeristikkene som f eks urolige eller vanskelige, ukonsentrerte eller sinte barn. Når det gjelder barn unnfanget på forskjellig vis (før het det lausunge eller barn født utenfor ekteskap), har jeg et enkelt forslag; vi kaller dem barn! Da slipper vi å undersøke om egget var befruktet på ”akseptabelt” vis.  

Et lite PS til slutt.
Jeg er mann. Hvis jeg erstatter ordet barn med mann, risikerer jeg å bli karakterisert som en plasmamann, en prøverørsmann, en vanskelig mann (kanskje noen som vil støtte den) eller en urolig mann. Er han noe å satse på som f eks arbeidstaker eller ektefelle; - Han er for så vidt OK – men han er en vanskelig mann!