Dette handler om å være litt oppmerksom på hvordan jeg er som voksenperson og ansatt i SFO/AKS. Mesteparten av din oppmerksomhet knyttet til jobben handler om praktiske forhold. Som å møte opp til avtalt tid i rimelig god form og gjennomføre de oppgavene du er pålagt. Vi krysser inn, fôrer, organiserer lek, sender barn på leksetilbud, tar imot beskjeder fra foreldre og løser små og store konflikter. Vi setter grenser for atferd og bekrefter gode innspill og bidrag fra barna. Alt dette er tydelig på overflaten.

Men det er noe mer som har stor betydning for kvaliteten på det arbeidet du gjør. Kort beskrevet som; evnen til å se selv som fagperson, som utøvende barneveileder. Hvordan utfører du de praktiske oppgavene nevnt over, hva slags signaler sender du til barna når du gir beskjeder, korrigerer atferd eller bekrefter små suksesser hos barn?

Dette kan lett fremstå som veldig komplisert. Men det dreier seg egentlig om noen enkle tanker det er fint om du drar med deg på jobben hver dag. Det fine med dette lille rådet er at det øker din trivsel – i tillegg til at det kan bety mye for barna du jobber med.

Prøv dette;

Når du er i kontakt med ett barn eller en gruppe av barn suser det mange tanker i hodet ditt, garantert. Forsøk å se på deg selv og din oppgave mer som veilederens og mindre som grensesoldatens. Det er helt greit å si nei, ja, det er viktig at du sier klart nei når det er nødvendig. Men hvis du tenker; - Jeg skal hjelpe dette barnet inn på et bedre spor – blir samhandlingen med barnet langt enklere enn hvis du tenker; - Nå er det nok – dette finner jeg meg ikke i lenger!

Greit? Men hvordan? Forsøk å si nei til den uønskede handlingen uten å dra med barnet. F eks ved å legge en vennlig og varm hånd på barnets skulder samtidig som du sier stopp eller nei til noe barnet gjør eller sier. Da bekrefter du barnet (jeg liker deg) samtidig som du tar litt kontroll over situasjonen ved å si nei. Opplever du at du har markert ditt nei uten å lykkes med å bekrefte barnet, kan du de neste ti minuttene observere barnet litt ekstra og se etter bittesmå tegn på ønsket atferd. Når noe skjer, klemmer du til og gir barnet ros og støtte. Da har du vist barnet at; - Ja, jeg måtte si nei i sted – men jeg vet at du er et barn som lykkes med mye og jeg skal være din støttespiller her på SFO. Du kan stole på meg.

For å gjøre denne voksenrollen enda tydeligere oppi hodet – tenker jeg at det kan være lurt å se på deg selv som ikke bare en veileder for barn – men også som en omsorgsgiver. Et tålmodig menneske som blir med barnet på noen nedturer uten å miste troen, og som alltid uansett er der for barnet som en – nettopp – omsorgsgiver. Som sagt; jeg tror et sånt blikk på deg selv kan bidra til at du øker din egen motivasjon og dermed trivsel på jobben. Og det er jo ikke så farlig.

Har du lyst til å prøve?